Michelle

Midt oppi det hele, så har du vist meg at jeg kan klare det jeg vil. Du har latt meg gjennomgå det verste jeg noen gang har opplevd, men på en måte, på en sær og skrudd måte, er jeg takknemlig for det. Din oppgave som bestevenninne var å støtte meg, være der for meg, hjelpe meg. Selv nå, seks måneder etter din bortgang, forstår jeg at det enda er det. Du ruster meg til å bli sterk, og du har vist meg at jeg klarer å være sterk når jeg må. Du har vist meg at jeg må sette pris på det jeg har, når jeg har det. Du har vist meg at små detaljer er ikke verdt å krangle over. Du har gitt meg et annet perspektiv på verden. Det jeg for seks måneder siden så på som et rent helvete, har nå blitt litt klarere for meg, alt er ikke bare vondt lengre. Var det en mening med din bortgang? Det må være det. Jeg nekter å tro at du døde for ingenting. Med å vise meg hva jeg er i stand til, både på godt og vondt, har du gjort noe ingen har klart hittil. Du har vist meg hvem jeg er. Høres det klisjé ut? Kanskje det. Det tar uansett ikke bort det faktum at det er sant. 
Hvis jeg har klart meg gjennom seks måneder uten min bestevenn, min aller aller beste venn - så klarer jeg alt. Og jeg skal klare det. For deg.  

Tenker jeg etter.. så er livet i grunn ganske fint. Mange herlige mennesker, dyr, opplevelser.. Jeg vil bare ta rundt alle gode minner, dra dem til meg og holde dem nært hjertet mitt. En dag tar det slutt, du vet aldri hva morgendagen bringer. Se deg rundt, oppdag alt det fine som faktisk er i livet. 

Jeg kopierte mange av dagbokinnleggene mine over til et word-dokument da den nettsida ble lagt ned. Dette skrev jeg 22. januar 2008 (har bare redigert dialekten, skrev veldig fin dialekt på den tiden..;) : 

Tirsdag 22. januar 2008, 23:11
"Du som leser dette, tenk godt over det du leser!

Tenk om den som står deg nærmest dør? Dør uten at du får sagt hade, dør uten at du har fått sagt hvor glad du er i den personen. Tenk om du står der, og får vite at bestevenninna di døde i natt? Tenk om du står der, og får vite at kjæresten din døde i en bilulykke? Tenk om du står der, og får vite at moren din døde av hjertestopp? Hva gjør du da? 
Tenk over dette, tenk over hvor glad du er i dine nærmeste, og la det aldri gå èn dag uten at du setter pris på at de er der, ikke la det gå èn dag uten at du sier at du e glad i dem! Send bestevennen din en melding. "Hei, hvordan går det med deg?"

Det hjelper noe sinnsykt for de som vet å sette pris på sånne småting! Ikke la livet fare forbi, sett pris på de små tingene, sett pris på at folk er der for deg. Da får du forhåpentligvis det i gjengjeld en gang..
Kanskje du nå innser at du ikke har vært så god venn for hun eller han i det siste? Send hun/han en melding, si at du er glad i den personen :) Jeg vet jeg ville ha satt pris på det."

Jeg tenkte slik da.. Jeg tenker slik nå. Hvorfor tenkte jeg det ikke i mellomtiden?

Herregud så mange tanker som svirrer oppi dette kaoset av et hode jeg har.. Ting er ille nå for tiden, jeg tenker alt for mye og det resulterer bare i at jeg blir nedfor og trist mer enn vanlig. Jeg skulle ønske bestevenninna mi var her idag, bare så jeg kunne kjenne den følelsen av å bli forstått uten å måtte anstrenge meg for å bli det. Bare det å le ustanselig og uhemmet ♥ Er det noe jeg savner, så er det det. Det er så lenge siden jeg virkelig har ledd. 

Jeg er mye sint, og frustrert. Har lett for å tenke at ting aldri går min vei. Jeg vet jo at det gjør jo det, det er bare vanskelig å tenke det når du først er veldig nedfor. 

Akkurat nå ønsker jeg at krokodilletårene kan slutte å renne, og jeg ønsker å slutte å tenke for ET JÆVLA SEKUND! Nå er det nok

 

Jeg syns det er merkelig at jeg fremdeles henger med. Hverdagen går sin vante gang, og jeg henger med. Jeg har fått en unik innsikt i hva det vil si å være sterk, hva det vil si å "holde seg oppå". Med alt det jeg har opplevd iløpet av mitt liv, så sitter jeg idag igjen med en en enorm innsikt og et perspektiv jeg er utrolig takknemlig for. Kanskje ikke alt er helt bevisst, men det er iallefall en del av meg som på en eller annen måte vet hva som må til for å holde seg oppå, og ikke falle inn i den der bunnløse sorgen og fortvilelsen som mange dessverre gjør. En ting er iallefall sikkert, jeg har aldri opplevd noe så vanskelig som det å ikke falle inn i det! Jeg kan, og vil ikke, jeg nekter å gjøre det. Det er kanskje derfor jeg skyver alle tankene bort hele tiden, fordi jeg vet at hvis jeg tenker for mye på det så tar det så uendelig lang tid å komme meg ut av det igjen. Jeg tror nettopp dét er svaret på hvordan man skal takle sorg. Men det er viktig å huske at tiden leger faktisk ikke alle sår, de blir bare litt mer distansert og... håndterbar. Ja. 

For dette, det føles helt jævlig. Det er fire og en halv måned siden, og den minste lille ting kan minne meg om deg, og tårene dukker umiddelbart opp i i øynene. Men hva skal jeg gjøre? Jeg kan jo ikke sette meg ned å fordype meg helt i sorgen hver eneste gang. Det er selvfølgelig øyeblikk hvor jeg ikke har sjangs i havet til å stoppe tankestrømmen, men jeg klarer ofte å bare dytte det helt vekk. Det er øyeblikk hvor det går så smertefullt opp for meg at du ikke er her mer, og det er de verste øyeblikkene. Men jeg kan ikke tenke på det. Jeg har travle dager med både skole og jobb, og jeg kan jo ikke være totalt sønderknust en hel dag gjennom skolen, og deretter jobben? Nei, det funker ikke. Ikke for meg, og ikke for noen andre heller. 

Jeg har vært både forbannet og frustrert over alle "det blir bedre med tiden", som jeg har fått i disse månedene, men aldri har det føltes sannere. For det blir bedre.  Jeg merker det innimellom, selv om det noen ganger kunne vært noe noen sa på gresk. Det gjelder bare å se framover, fordi det er faktisk lys i tunnelen der borte. 

What's the good of news, if you don't have a best friend to share it with?



 

Jeg tenker på deg hele tiden, jeg. Det slår meg oftere og oftere - du er borte og jeg kommer aldri, aldri til å få snakke med deg igjen. To ganger har jeg drømt om deg. To ganger har jeg sett det for meg i drømme, fått snakket med deg. I natt var vi en hel vennegjeng i en svømmehall, og jeg kom i krangel med en gammel venninne. Jeg ble ganske opprørt, og vendte meg mot deg. Du kom mot meg og ga meg en skikkelig "Kimmy-klem". Det gjorde godt. Våknet med tårer i øynene, det var så virkelig. Du var så varm og god, det kjentes så trygt. Jeg savner den tryggheten noe så forferdelig. 
Har tenkt ekstra mye på deg i det siste. Mye mer enn vanlig. Eller kanskje ikke.. Kanskje det bare er jeg som tror det. Du er jo i hodet mitt i alt jeg gjør. Når jeg ler, så tenker jeg på hver en eneste gang vi var sammen, alle stundene bestod jo bare av LATTER. Det er slik jeg ser deg for meg, et smilende ansikt som alltid hadde en morsom kommentar eller et ansiktsuttrykk på lur. 

Jeg føler at jeg lever på utsiden av meg selv. Jeg er tilstede, men samtidig ikke. Jeg har ikke helt kjent på den aller sterkeste følelsen enda. Jeg klarer å dytte den vekk, akkurat som at jeg venter til det rette tidspunktet. Men det er jo aldri et rett tidspunkt. I fire måneder har jeg dyttet den vekk, men den klarer å snike seg frem med jevne mellomrom. Det er de verste øyeblikkene, og de kommer stadig oftere. Jeg lurer på om dette er et tegn på at jeg burde begynne å virkelig bearbeide sorgen? Jeg har jo ikke snakket med noen om dette, bare tenkt tanken. Men jeg vet jo hvordan det blir, jeg klarer jo ikke snakke om det til andre. Men kanskje nå.. 

Tenker på deg alltid, min aller beste venn.
 

Så bestevenninna mi døde. Hverdagen går videre. Livet går videre. Det gjør jo det. Med eller uten henne. Jeg savner henne, noe så forferdelig mye, og lengselen etter å få se smilet hennes og å få høre latteren hennes, den vil alltid være der. Jeg er så GLAD for at jeg vet at jeg kommer meg gjennom dette. Jeg er så glad jeg har den styrken som må til. Jeg kjenner at jeg er nesten glad, takknemlig, for å ha opplevd litt av hvert i livet mitt, slik at jeg kan komme meg gjennom det verste jeg noen gang kommer til å få oppleve. Sorgen er stor, og den ligger der og ulmer i alt jeg gjør, alt jeg tenker på, alt jeg sier. Tårene presser like mye på, og smerten i hjertet er like stor. Jeg venter litt på etterreaksjonene. Hva er det, når skal de komme, og hvordan takler jeg det? 

Ellers er jeg mye sint, merker jeg. Det er så mange som er så utakknemlig, så likegyldig og så arrogant at jeg vet noen ganger ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Buhu for en forkjølelse, buhu jeg-vet-ikke-hva-jeg-skal-ha-på-meg, buhu jeg-vil-ha-sjokolade-men-butikken-er-stengt-fml, buhu jeg-føler-for-å-oppdatere-facebookstatusen-min-annenhvert-minutt-fordi-jeg-vil-ha-oppmerksomhet-og-jeg-liker-å-syte, buhu for hver en jævla filleting man kommer over! Grow up, det finnes større ting her i verden. Sett pris på det dere har for f*en, man vet aldri når det er borte. 

Lev livet til det fulle, og la kjærligheten og det positive seire. Bare da kan man finne lykke.  


Et bilde som gjør meg glad. Hest, fin natur og stillhet. ♥
 

Så var det mandag igjen. Det er ganske demotiverende å stå opp en mandags morgen, når det er deilig varmt under dyna og du hører regnet piske mot ruta. Så dukker den første, nå vante, tanken opp. Jeg skal ikke høre mer fra deg. Mange morgener lå det en SMS fra deg på mobilen min da jeg våknet, for du stod alltid opp litt før meg. Du var den som ikke hadde problemer med å stå opp, hverken i hverdagen eller i helgene. Mens jeg derimot - sov til du nærmest dro meg ut av senga. Jeg kommer meg opp uansett hvor demotiverende det er. Jeg må opp, frem, videre. Jeg vet det. Det er bare fryktelig tungt til tider. 

Uansett. Jeg vil dele noe positivt med dere, til en forandring. Kjæresten min er verdens beste, se hva som sto på stuebordet da jeg sto opp på lørdagsmorgenen! 


Første blomsten jeg har fått noensinne :) Det er sånne småting som lyser opp hverdagen på en måte jeg ikke kan forklare. <3 

Idag har jeg vært på jobb, etter en lang dag på skolen. Er veldig glad for at jeg ikke starter før klokken 10 i morgen. Høstferien på torsdag er etterlengtet, for å si det sånn. 


Kimmy, da vi holdt på med den treningsballen ute i hagen for noen år siden.. Huff, vi lo så vi hadde vondt overalt. Dette ble et blinkskudd, du landet på ryggen etter et høyt sprett, og du visste ikke om du skulle le eller gråte. <3
 

I alt jeg gjør, tenker jeg på deg. Når jeg står opp om morgenen, tenker jeg på at du kommer aldri til å oppleve det igjen. Når jeg står på badet og sminker meg, tenker jeg på alle de gangene vi stod på badet sammen, og sminket oss og lo. Når jeg ser en film, tenker jeg på alle de tusen gangene vi så på film, spiste smash og potetgull mens vi drakk cola. Det var så standard. Når jeg tenker på hva som helst, så tenker jeg på deg, for jeg hadde delt det med deg, uansett hva det var. 
Men spesielt er det når jeg ler. Jeg tenker på deg og at du skulle vært her og ledd meg meg. Jeg klarer ikke å være ordentlig glad, ordentlig lykkelig. Det er så vanskelig, fordi det er spesielt når jeg ler og er på kanten til å faktisk klare å KOSE meg, det er da du velger å gjøre din entre i hodet mitt. Jeg innser at du var en hovedbrikke i livet mitt, en VIKTIG brikke, en grunnbrikke, som var nødvendig for at jeg skulle være glad og lykkelig. Du var rett og slett en ting som bare MÅTTE være der. Og du er borte nå. Grunnmuren i livet mitt har falt helt bort. Når én del forsvinner, så faller resten også. Når jeg tenker på deg, så er det så stort, så vidt, at det er nesten helt umulig å ta det inn over seg. Men så kommer jeg i slike situasjoner, slike som det nesten bare slår meg rett i bakken, at du er borte. Virkeligheten blir helt umulig å bære. 

Livet er så vanskelig akkurat nå. Jeg trenger deg. Jeg trenger deg så ufattelig mye! Og jeg savner deg, og jeg hater deg for å forlate meg på den måten, og jeg hater at jeg ikke klarer å snakke med noen om det!  

Hvorfor virker det som at alle rundt meg har glemt det??? Jeg blir så frustrert! Hvorfor er det ingen som tør å spørre meg, tør å prate med meg om det?! Jeg føler meg så ufattelig alene. Men jeg vet at jeg ikke er det.  Jeg vil snakke med noen om alt som skjer, men den personen det ville vært mest naturlig å snakke med noen om noe sånt, HUN ER BORTE. Jeg orker ikke dette, jeg er ikke så sterk som jeg trodde. Jeg vil bare at det skal være over! Kan jeg ikke bare våkne opp fra dette marerittet? Vær så snill

Jeg vil ringe nummeret ditt å høre stemmen din! Hvordan kunne du gjøre dette mot meg? :'(

Aldri mer, aldri mer, aldri mer....

 Det er bare å innse det. Livet går videre, og jeg har to valg. Jeg kan velge å gå videre, eller jeg kan henge meg opp i det som har skjedd å bli sittende fast. Valget er jo enkelt. Jeg må videre. Selv om det er utrolig hardt og vanskelig, så er det det eneste valget, slik jeg ser det. Jeg vet altfor mye om det å henge seg opp i ting som har skjedd, og å bli værende der. Jeg gjør rett og slett ikke det en gang til. Det tok meg så lang tid å "ta igjen" det jeg hadde mistet, til at jeg er dum nok til å gjøre den samme feilen igjen. 

Spørsmålet er bare hvordan. Hvordan jeg skal klare det. 

Alle sier at det blir bedre med tiden. "Det blir bedre". Jada. Neida. Ikke for meg. For etterhvert som dagene går, så er det én dag til som har gått uten at jeg får snakket med deg, sett deg, hørt deg le. Én dag lengre uten deg. Jeg føler en sånn enorm tomhet inni meg, fordi du tok jo opp så mye plass, og når du plutselig er borte så etterlater du deg et stort tomrom. Et tomrom jeg ikke aner hvordan jeg skal fylle. 

Jeg vet ikke. Jeg vet ikke helt hvordan hverdagen skal takles på best mulig måte. Jeg har aldri opplevd at noen så nær meg har dødd. Jeg har aldri opplevd at bestevenninna mi plutselig bare dør. Så ja, jeg blir jo en erfaring rikere. Men den erfaringen kunne jeg gladelig ha klart meg uten. 

Jeg tenker på alt det vi skulle gjøre. Vi snakka om at jeg skulle besøke deg i høstferien. Derfor er det ekstra vondt at høstferien nå nærmer seg med stormskritt.. Vi snakka om at jeg og du skulle på roadtrip til sommeren, for da hadde nok du også klart lappen, slik at vi kunne bytte på å kjøre. Vi planla jo nesten i detalj. Vi snakka om at når vi fikk barn, så skulle vi være hverandres barns gudmødre. Vi skulle være forlover i hverandres bryllup. Nå er det så mange planer som må droppes, og nye skal legges. Nye planer som ikke involverer deg. Det gjør vondt å skrive. Det gjør vondt å tenke på at alt jeg skal oppleve i fremtiden, det blir uten deg. Det blir uten å kunne ringe deg å fortelle om alt nytt. Dét er en uutholdelig tanke. 

Jeg savner deg så utrolig mye. Jeg savner å høre stemmen din. Jeg savner tekstmeldingene dine. Hver gang det tikker inn en sms, så ser det ut som det står "Kimmy" fra avsenderen. Jeg tar meg selv i å tenke at det var du som sendte den sms'en. Det var det jo såklart ikke.. Jeg hater at jeg rett før jeg fikk beskjeden, slettet alle meldingene jeg hadde på mobilen. Alle fra deg. Jeg hater det. Jeg trenger å se en melding fra deg. "Michelle, OMG, eg MÅ ringa deg! Korti e du ferdig på jobb??" Åh. Du var så ivrig når det gjaldt det meste. 

Jeg bare savner deg. Klumpen i halsen vokser seg bare større og større for hver dag. Det blir ikke bedre. Ikke enda. "Det må bli verre før det blir bedre" håper jeg passer i denne sammenhengen.. For da må det vel snart begynne å bli bedre?


For du er verdens fineste jente. Jeg savner deg.